Ivar er født og oppvokst på et lite småbruk på Skårheim. Med 6 søsken og heller trange kår, ble kanskje ikke ungdomstiden hans slik de litt yngre av oss husker sin.

Allerede 14 år gammel, måtte gutten ut i arbeid. Drømmen var å komme seg til sjøs, så etter et halvt år i jobb, begynte han på Sjøguttskole. Men faren hans ville ikke at han skulle reise til sjøs, så drømmen om sjømannslivet ble det ikke noe av.

Vinteren 1951 var det vanskelig med jobb på Skårheim, så 15 år gammel satte Ivar nesen mot Måløy, som var fiskerihovedstaden i Nordfjord. Der fikk han først jobb med å spikre sidekasser. Etter hvert ble han spurt om han var interessert i å skinne Hå. Dette var en vanskelig jobb som krevde en egen teknikk, men det var penger å hente på dette.

Fra den vinteren på Måløy fortalte også Ivar om den dagen en stor lastebåt kom inn til havnen for å losse iset sild.

- Vi jobbet 32 timer i strekk for å losse denne båten. Hver fjerde time fikk vi en pause – og i hver pause fikk vi servert fiskekaker i brun saus. Slik holdt vi det gående. Jeg tjente bra på denne jobben, selv om vi ikke fikk overtid. Den gangen var det timelønnen x antall timene vi hadde jobbet. Så enkelt var det.

Etter noen uker i Måløy kom Ivar ut en morgen, og da var havna tom. Silda hadde fortsatt reisen nordover, og båtene hadde fulgt etter.

Neste vinter, da Ivar akkurat hadde fylt 16 år, var han tilbake i Måløy. Denne vinteren ble han med i en lossegjeng.

- Det var et krav at lederen av lossegjengen var over 18 år og at de andre som var med i gjengen hadde fylt 16. Jeg var akkurat gammel nok. Det var lederen sin oppgave å oppsøke båtene når de kom inn og spørre om vi fikk losse. Det var om å gjøre å være først ute. Vi brukte håv for å losse silda som var i lasterommet. Det var et knallhardt liv. Båter som hadde silda på dekk, derimot, var flott. Vi slapp ned i rommet og vi stod stødig og godt. Betalingen var pr losset hektoliter, og jeg tjente like mye på sildelossingen disse ukene som jeg gjorde på ½ år ellers. Pengene satte jeg på postsparebank-bok. Jeg ville spare til jeg skulle begynne på skole, fortalte han.

Sildefisket tok av i 1948 og varte i 10 år. Så var det slutt. Ivar sa seg imidlertid ferdig med lossejobber i 1953 og reiste hjem igjen og fikk jobb med naboen. Det skulle bygges en kraftlinje fra et kraftverk ved fjorden, og Ivars nabo hadde fått ansvaret for å transportere sand, sement, armeringsjern, materiale til forskaling, og annet som trengtes for å bygge mastene.

- Utfordringene med denne transporten ble forholdsvis store når vi kom opp i fjellene. Det var mildt sagt ulendt terreng og vi måtte etter hvert bygge taubane for å få fraktet frem det som trengtes. Vi holdt det gående og etter hvert hadde jeg tjent nok penger til at jeg kunne begynne på Nordfjordeid ungdomsskole. Skolegangen var jo ikke gratis på bygda den gangen.

Realskolen var heller ikke gratis, men Ivar fikk det til. Penger måtte tjenes, så gymnaset tok han som privatist. Lærerskolen ble også fullført og Ivar endte etter hvert opp som rektor ved Vigra ungdomsskole, der han var i 6 år. Han var også rektor ved Valderøy ungdomsskole i 25 år.

Tusen takk for en flott kveld og en spennende historie, Ivar. Må si vi er imponerte over kruttet som var i unggutten som ville utdanne seg og gjorde en slik innsats for å tjene pengene som trengtes!

Publisert av 9. januar 2020